TOMBA EMMANUELLE
De opprinnelige planene for Emanuel Vigeland Museum viser at det store hovedrommet var ment til utstilling av malerier og skulpturer. Bare fondveggen og taket skulle være dekket av fresker. Først i begynnelsen av 1940-årene ble vinduene murt igjen og bygget endret karakter fra museum til mausoleum. Til utsmykningen av det høyloftede, mørke rommet hentet han inspirasjon fra antikkens gravkamre, spesielt etruskernes. Men også kristendommens dramatiske historier om Skapelsen og Syndefallet slik de var blitt fortalt i italienske renessansefresker bød på rike impulser. I tråd med disse sydlandske forbilder kalte han sitt fremtidige gravsted Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Freskene som nå dekker alle vegger og tak ga han navnet Vita (Livet). Vita handler om erotikk og menneskets driftsliv. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Her elskes og avles til Guds ære på bakgrunn av et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol men også av helvetes luende flammer. (Det er kunstnerens eget ønske at den kunstige belysningen i rommet holdes på et minimum, slik at dramatikken i Vita kun gradvis avslører seg, etterhvert som vårt øye vender seg til mørket.)

Fondveggen domineres av Mannen som løfter sitt avkom mot lyset og mot Gud. Foran ham ligger den nyforløste Kvinnen. Spedbarn kravler omkring. Rundt dette sentrale motiv skimtes en lang rekke andre grupper, elskende par, fødende kvinner, lekende barn. Fondveggens formale oppbygging bygger på tidligere tiders monumentale dommedagsfresker, befolket av salige og fortapte med den dømmende Kristus som det sentrale element. I Emanuel Vigelands sensymbolistiske univers blandes imidlertid kristne forestillinger med naturvitenskapelige og darwinistiske.
I en poetisk tekst om utsmykningen skriver Emanuel Vigeland bl.a.: "Gud har makten i sin skaperhånd og mann og kvinnes vilje dør og liv blir skapt./ Hva der i denne sinnets blinde rus blir skapt vet ingen av de to; de er kun slektens slave og tjenere for Gud." Synet på mennesket som slave av forplantning og slektens videreføring gir mange av motivene en sår, nærmest melankolsk undertone. Det finnes lite av vellyst og frivolitet blant de elskendes skare.
Før den besøkende kommer inn i hovedrommet, vil han møte en formanende, latinsk tekst over inngangsdøren: Quicquid Deus creavit purum est. (Alt hva Gud har skapt er rent.) For Vigeland fryktet naturlig nok at publikum skulle misoppfatte bildenes religiøse budskap og ta moralsk anstøt av de erotiske scenene. "Ve dem som ikke ser med ærefrykt på skaperakt og fødsel og død", skrev han, for menneskene utførte kun Guds vilje. Og hvem ville kritisere Gud?
Et sentralt motiv på den ene langveggen er Døden som synes å stige opp fra et elskende par. Han holder et nyfødt, skrikende barn i sine knoklete hender. Ligger fortellingens drama i at barnet dør ved fødselen? Eller må bildet forståes slik at Døden er en forutsetning for Livet? Et annet spedbarn skimtes under de elskende, liggende på en dynge av hodeskaller. " Ingen makt kan stanse livets strøm. Her ene Gud vil råde./I unnfangelsen gir Gud, i død han tar tilbake."
På venstre langvegg er tema og tone lysere enn på de øvrige veggene. Her hylles kvinnen som mor. Midt på veggen, omgitt av en himmelsk hærskare av nyfødte, tegner seg Kvinnen mot en kraftig opplyst bakgrunn. Hun holder et barn over hodet, andre kravler rundt hennes føtter. Kvinnen står på ryggen til en slags urkvinne, halvveis nedsunket i dynnet. Også her antyder en rekke kranier fortid og evig kretsløp.
Vigeland utdannet seg til maler rundt århundreskiftet, under symbolismen. Selv om freskene i Tomba Emmanuelle stammer fra mellomkrigstiden, enkelte så sent som fra 1940-årene, er formoppfatning og figurtegning fremdeles influert av Jugend eller Art nouveau. De maskelignende ansikter, uten individualiserende trekk, og den høyt oppdrevne linjerytmen, spesielt i kvinnenes hår, har også meget tilfelles med 1920-årenes Art deco.
Ett av Vitas mest bemerkelsesverdige (og innholdmessige noe uklare) motiv finnes på kortveggen ved inngangen. Et dødt menneskepar, fremdeles i samleie, forårsaker en mektig søyle av røyk og spedbarn. Trolig er tanken også her at skaperakt, fødsel og død uløselig er knyttet sammen i et dramatisk, evig kretsløp.
De fleste av de mange hundre figurene i Vita beskrives som vektløst svevende i universet. Fortellingen om Mennesket er ikke knyttet til spesielle miljøer, samfunn eller geografi. Vi befinner oss i ideenes verden, hvor Emanuel Vigelands visjon av en moderne skapelsesberetning er farget av så vel eldre teologiske forestillinger som nyere filosofiske og darwinistiske.
Emanuel Vigeland tegnet selv sitt museum, ned til minste detalj. Legg merke til de mange smijernsarbeider og dekorative bygningsdeler. Enkelte av arbeidene vitner naturlig nok om markant innflytelse fra broren Gustav. I unge år var Emanuel sterkt opptatt av sin eldre brors kunst. Dessuten hørte de til samme generasjon og fikk følgelig mange av de samme kunstneriske impulsene og idealene.
Emanuel Vigelands urne er plassert på inngangsveggen. Den består av en uthulet rullestein, fraktet hjem fra kunstnerens sommersted på Tjøme. Vigeland skriver: "Når så den time kommer da legemet blir trett og tanker sløves bort, så la meg stille dø mot solen./ Du rene ild, ta mot min kropp så den lutret kan møte Gud igjen./Legg denne aske ned, som engang var et liv på godt og ondt, i stenen inn, i eggets form, til minne om min gode mor./I Urnens bunn, på gylden grunn, står Gud."